|
100 ÅR
FOR SØNDAGSSKOLEN
Et
festskrift som en hilsen til hjemmene og menighetene.
Kjære venner!
Som
allerede antydet på forsiden er dette et enkelt festskrift som vi håper å nå
flest mulig med rundt om i hjemmene og menighetene:
En
fullstendig historikk får komme senere, muligens ved markeringen av en mi1epel
for våre landsmøter.
For 50
år siden ble det også utgitt et lite festskrift, og senere kom et som fortalte
mer utførlig om den første søndagsskolesekretæren i vårt land.
Det er
Willie Hagen, tidligere generalsekretær i Norsk Søndagsskoleunion som har
bidratt med det meste av det historiske stoffet tidligere. Vi er meget
takknemlige for det, og i samarbeide med ham gir vi så ut dette festskriftet som
vi har kalt «100 år for søndagsskolen».
Knut
J. Andersen.
100 år for søndagsskolen
Store tall kan bety mye, men hundre år sier på langt nær alt om søndagsskolen.
Om kort tid er det 200 år siden den første søndag skolen ble stiftet i England,
i 1780.
I
Norge var det noen frikirkelige menigheter som først begynte å holde
søndagsskole for barn, og Stavanger fikk den aller første, i 1844.
«100 år for søndagsskolen», som vi utgir her, kommer som et lite festskrift for
å markere at det er hundre år siden vi begynte å samarbeide for søndagsskolen,
slik det nå er lagt til rette for i Norsk Søndagsskoleunion.
I
1877 ble nemlig den første «agent» til å virke for søndagsskolesaken ansatt av
en komité i Bergen, og senere ble komiteen utvidet til en forening. Dermed
begynte samarbeidet på unionsbasis, først i noen distrikt og senere over hele
landet, slik vi har det i dag.
Vi
vil nå kort omtale søndagsskolens begynnelse og betydning og så gi noen utdrag
av en historikk.
HVORFOR
SØNDAGSSKOLE?
Svaret er kanskje overraskende, men hvis barna skulle kunne komme den gang,
måtte skolen holdes om søndagene. Redaktøren for en engelsk avis startet den
første søndagsskolen i verden. Han het Robert Raikes. Han så at barn fra fattige
familier hadde regulært arbeid i fabrikkene gjennom hele uken. De fikk av den
grunn ingen vanlig skolegang. I stedet ble de offer for tidens forfall, både
sosialt, kulturelt og religiøst. Søndagsskole for barn som ble utnyttet. Det var
altså begynnelsen. For å gi disse barna et skoletilbud, trass i alt, begynte han
altså søndagsskole for dem. Han ansatte lærere og betalte dem lønn av sine
private midler. Fagene de underviste i var lesning, skrivning og regning, men
også kristendom - selv om det til å begynne med ikke var hovedfaget.
En
forretningsmann i London, William Fax, som hadde begynt kristendomsskole for
barn omtrent samtidig, men på hverdager, skiftet senere over til søndager. Han
kom til å bli den som betydde mest for søndagsskolesaken i menighetene. Han
innførte søndagsskoler i baptistkirkene.
Fra
å begynne som privat tiltak vokste søndagsskolen inn i det kirkelige miljø og
ble en menighetssak. Også i Norge vokste forståelsen for søndagsskolen gradvis.
Til å begynne med slo den rot i det frikirkelige miljø også her, mens den ble
mindre tålt - delvis motarbeidet - på statskirkelig hold. Etter hvert fikk den
da anerkjennelse i alle leire og drives nå med stor interesse av alle. Siste
statistikk viser at omlag en tredjedel av barna i alderen fire
i
til tolv år går på søndagsskole i Norge.
HVORFOR
SØNDAGSSKOLE l DAG?
Spørsmålet synes kanskje også overraskende. Forholdene som våre barn lever under
er jo så helt forskjellige fra de som barna opplevde da søndagsskolen begynte.
Vi lever i «barnets århundre». Foruten søndagsskole, har vi barnehager,
førskoler, grunnskoler, videregående skoler osv. Med andre ord: Vi har tilbud om
fri skole for barn så lenge de måtte ønske å gå der. Og våre barn har tid og
anledning til å gå på skole. .
Spør vi om søndagsskolen er aktuell i dag, vil kanskje noen si at den er
overflødig. Noen vil muligens også si at det er å utnytte barna, når en har
skole for dem på søndager i vår tid. Med andre ord, å begynne med søndagsskole i
våre dager, ville vel så å si ha vært en umulighet. Skole på søndag også? Er det
ikke nok med de skoledagene våre barn sliter med gjennom uken? - Flere spørsmål
og protester ville sikkert ha blitt reist både innenfor og utenfor menighetene.
Men
søndagsskolen har overlevet! Det er hyggelig å kunne konstatere det. Men det er
nødvendig å understreke at søndagsskolen fortsatt er berettiget - ja, nødvendig
- også i vår tid. Den gir en undervisning som de fleste andre skoleslag etter
hvert gir mindre og mindre av til den oppvoksende slekt. Søndagsskolen burde
derfor i enda større grad få bli skolen for hele familien. Hver eneste kirke
burde ha en, om ikke flere søndagsskoler, og de burde ha anledning til å gi de
beste undervisningstilbud.
Norske kristne har her et stort ansvar og en stor anledning fortsatt. Sett i
global målestokk er søndagsskolen ennå «verdens største skole». Den teller for
tiden ca. 60 millioner elever og ca. 6 millioner lærere. Vårt motto er fortsatt:
«Barna for Kristus». La oss være tro mot det.
Historien om de 100 år
Vi
feirer altså hundre år. Når barna fyller år feirer vi det også på søndagsskolen.
Da kommer de fram og legger så mange mynter på en rnisjonsbøsse som de fyller
år. De gir en gave til misjonen og blir selv gratulert med fødselsdagen.
For
søndagsskolen i Norge er fastelavnssøndag 1844 «fødselsdagen». Da ble den første
søndagsskolen her til lands begynt i Stavanger. Brødrernenighetens forstander,
Stefan Due, sammen med kjøpmann Svend E. Svendsen var stifterne. Svendsen var
blitt kjent med søndagsskolen under et opphold i England.
I
1850-årene hadde flere frikirkemenigheter fått sin søndagsskole. Metodistene var
først blant disse med søndagsskolen i Sarpsborg i 1855, og så fulgte baptistene
og flere straks etter.
Av
flere historiske kilder går det klart fram at behovene for en felles plan og
egnet litteratur til undervisningen ganske snart meldte seg. Det ble jo flere
søndagsskoler etter hvert - barnetallet økte - og med det kravene til
undervisningen.
SAMARBEIDET BEGYNNER
En
av dem som hadde et klart syn for at det var nødvendig å samarbeide for dette,
var pastor Godtfred Hiibert i Bergen Baptistmenighet. Han kjente søndagsskolen
godt fra besøk i England. Da han i 1876 besøkte London, tok han kontakt med The
ational Sunday School Union's ledere. Hiibert fikk der et løfte om økonomisk
støtte til å ansette en «agent» for søndagsskolesaken - en som kunne reise
omkring og være til hjelp, oppmuntring og inspirasjon.
I
1877 hadde baptistene sitt første landsmøte i Bergen. Der tok Hiibert opp
søndagsskolens sak. Han foreslo da at det ble valgt en komité som kunne være et
bindeledd mellom virksomheten i Norge og NSSU's kontor i London. Komiteen ble
valgt og fikk 7 medlemmer. Den fikk bl. a. i oppdrag å utarbeide statutter for
en søndagsskoleforening og å ansette en som kunne tjene søndagsskolens sak på
heltid.
At
saken var godt forberedt forstår vi. Komiteen ansatte umiddelbart en godt
skikket mann, pastor Olai Indal Jensen, som var medlem i Baptistmenigheten i
Bergen. Han var født på Karlsøy i Troms 20. februar 1846, og var 30 år gammel da
han avsluttet sin utdannelse ved «Betel-seminariet», Baptistenes Teologiske
Seminar i Stockholm. Alt under studietiden hadde han lagt for dagen at han hadde
gode evner og anlegg for virksomheten blant barn. I få ord her lar det seg ikke
gjøre å gi et dekkende bilde av denne pioneren for søndagsskolens sak i orge.
«Han hadde et godt lag med barn, spilte og sang var tent for saken og sparte seg
ikke, selv under besværlige reiser.» - Fru Laura Barratt, pastor T. B. Barratts
hustru, fortalte en gang at hun hørte ham tale og synge i Bergen. «Barna kom i
skarer og hørte på ham ja, de flokket seg om han,» fortalte hun.
Pastor Indal Jensens arbeidsdag ble dessverre kort.
Under reiser rundt Skiensfjorden pådro han seg sterk forkjølelse og måtte reise
hjem til Bergen påsken 1879. Der hadde han sine siste samvær med barn i den
høytiden. 3. mai døde han av lungebetennelse og etterlot seg hustruen Marie,
født Kloster. Hun var søster til Asbjørn Kloster, pioneren for
avholdsbevegelsen. I sin korte virketid hadde likevel Olai Indal Jensen rukket å
stifte mange søndagsskoler og danne søndagsskoleforeninger rundt omkring i
landet.
Etter Indal Jensens bortgang ble pastor Johan Fredrikson, Ørebro, kalt til å
overta, og etter ham kom mange inn i samme tjenesten gjennom disse hundre år. I
denne oversikten kan vi bare nevne noen av dem som sto mest sentralt i dette
samarbeidet gjennom årene.
Komiteen som ble valgt i Bergen fungerte som bindeledd både her hjemme og
overfor den engelske unionen de første 13 årene. Men allerede i 1880, på
baptistenes landsmøte i Trondheim, ble spørsmålet om en utvidet komité drøftet,
og det ble samtalt om å utgi et søndagsskoleblad og annen aktuell litteratur.
Men det gikk 10 år før det lot seg gjøre.
SAMARBEIDET UTVIDES
I 1890 kom lederen for The National
Sunday School Union i England, Mr. Edwards, til Oslo.
Der ble han møtt av representanter for frikirkelige
menigheter og samfunn, og de drøftet saken sammen. Det ble da bestemt at de
skulle ansette nye arbeidere. Den ene var pastor Ole Olsen, Metodistkirken. Han
fikk Vestlandet som sitt område. Den andre var pastor C. M. Seehuus,
Baptistsamfunnet. Han skulle ha Østlandet som virkefelt. Samtidig gikk man over
til å ha distriktsvise søndagsskoleunioner - en med sentrum i Bergen og en med
sentrum i Kristiania. Omsider ble også disse avdelingene inkorporert i Norsk
Søndagsskoleunion, som fra 1898 har omfattet samarbeidet i hele landet.
Pastor Bernt Jørgensen, Metodistkirken, som avløste Ole Olsen på Vestlandet,
utga fra først av et lærerblad på privat initiativ, og det kom ut med
prøvenummeret i desember 1895. «Søndagsskolelæreren» kom bladet til å hete, og
Jørgensen redigerte det i 7 år. Da overtok en annen av unionens sekretærer,
pastor J. M. Sellevold, Baptistsamfunnet, og samtidig, i 1902, ble han tilsatt i
NSSU's sentrale administrasjon. Han var redaktør for «Læreren» i 9 år.
«Søndagsskolelæreren» fikk stor betydning for saken og fortsetter å utkomme.
DET
FØRSTE LANDSMØTE
Søndagsskolens virksomhet var da inndelt i tre distrikt: Østenfjeldske,
Vestenfjeldske og Nordenfjeldske distrikt fra 1898. På Østlandet var pastor
Jørgensen reisesekretær, på Vestlandet pastor Gunnar Nesse sen. og i
Nordenfjeldske distrikt lærer Wilhelm Grytten, Misjonsforbundet.
NSSU's hovedstyre hadde 7 medlemmer.
22.-25. juni i året 1900 avholdt Norsk Søndags koleunion sitt første landsmøte.
Årsrapporten viste da at opplaget for tekstboken det året var 10 000.
Bibelleseplanen var trykt i 7000 eksemplarer, og opplaget for
«Søndagsskolelæreren» var 1100. I anledning «Palmesøndagsofferet» ble det samme
år sendt ut 25000 offerkonvolutter til 246 søndagsskoler.
UNIONENS
SENTRALE LEDERE
I
1911 ble J. M. Sellevold avløst av Gunnar Nesse. Det året ble et merkeår for
NSSU. esse ble da ansatt på heltid som generalsekretær - den første i rekken -
og samtidig var han også redaktør for «Læreren». Unionen fikk samme år eget
kontor i Møllergaten 20, Oslo. Nesse hadde alt virket som sekretær siden han i
1895 kom hjem fra studier i USA. (Allerede da den første sekretæren døde, var
han kalt til å ta over tjenesten etter ham.)
Nesse kom til å virke både i Vestenfjeldske, Østenfjeldske og Nordenfjeldske
distrikt. Han fikk den lengste arbeidsdagen av alle ansatte i Norsk
Søndagsskoleunion - over 31 år - og hans innsats var på mange måter helt
enestående. Barnas sak lå ham varmt på hjertet. Hans besøk var feststunder over
alt hvor han kom. Søndagsskolene blomstret og økte i tall over hele landet.
Gunnar Nesse avsluttet sitt virke i NSSU's tjeneste i 1926.
Pastor Christian Svensen Misjonsforbundet, ble så ansatt som generalsekretær.
Han skulle også vise seg å være en meget verdifull mann i stillingen som satte
dype spor etter seg. Med sine utpregede administrative evner og sin pedagogiske
innsikt ledet han virksomheten sikkert og godt framover. Etter hvert ble jo
flere og flere ansatt i reisetjeneste for saken, og distriktene hadde jevnlige
besøk av sekretærene med foredrag, kurs og oppmuntringer.
NSSU hadde alt på den tiden et godt samarbeide med
søndagsskoleforbundene i orden, og forøvrig med Verdens Søndagsskoleforbund, som
den gang hadde dr. James Kelly, England, som generalsekretær. Før Chr. Svensen
sluttet i sin tjeneste, fikk han være med på å arrangere Søndagsskolenes
Verdenskongress i Oslo i 1936, sammen med Sverre Seim og Sverre Norborg i Norsk
Søndagsskoleforbund. Norsk Søndagsskole råd, som var opprettet tre år tidligere,
var ansvarlige arrangører. Biskop Johan Lunde, Den Norske Kirke, og formannen i
Norsk Søndagsskoleunion, Arnold T. Øhrn, bidro også mye til at verdenskongressen
ble høydepunktet for norsk søndagsskole til den tid. I 1937 fratrådte så Chr.
Svensen sin stilling og ble misjonsforstander i Det Norske Misjonsforbund.
Den
neste som fikk kallet var pastor Trygve H. Langrno, Baptistsamfunnet. Han var
også generalsekretær i ca. 10 år, men de fleste var vanskelige år - krigens år.
Mange restriksjoner, bl. a. for å reise rundt i landet, gjorde virksomheten
vanskelig. Likevel gikk arbeidet jevnt og godt. Langmo hadde en god inngang i
alle leire, og elevtallet i søndagsskolene holdt seg godt oppe trass i alt. Også
i den tiden hadde Unionen flere reisesekretærer som gjorde god innsats i
distriktene. I den tiden begynte Fridtjof Valton og Willie Hagen med gode
studietilbud for lærerne. Langmo sluttet i 1947 og mottok kall som pastor i USA.
Så
følger en periode som ligger nærmere i tid og kanskje av den grunn ikke er så
lett å vurdere rett. Neste mann i tjenesten som generalsekretær ble Willie
Hagen, Pinsevennene - hele Norges «onkel Willie». nest etter sagnomsuste Gunnar
Nesse senior, har han rekord for lang virketid i Unionen, nærmere 30 år.
Etterkrigstiden ble som kjent ingen lett tid for kristen virksomhet. I en
årrekke fikk de fleste virksomheter merke dette. Men det skal sies til Willie
Hagens ros at han sto trofast i tjenesten og tjente saken godt, trass i alt. Det
skiftet med antall
medarbeidere og det skiftet med økonomiske kår, men «Søndagsskolelæreren» kom
regelmessig, tekstbøker og annet nødvendig materiell ble regelmessig ekspedert,
og «Palmesøndagsofferet» fikk sin årlige sjanse hele tiden.
Kontor og ekspedisjon hadde den gang adresse: Grønlandsleiret 31, 2. etasje. I
den siste tiden der var det at en begynte å gå nye veier. Ny tenkning og
tilpasning etter tidens krav ble en hovedsak både for styret og generalsekretær.
Nytt materiell for søndagsskolens undervisning ble innhentet og tilrettelagt
etter hvert og stadig bedre illustrasjonsmateriell ble også skaffet til veie.
Undervisningstilbudet ble mer tilpasset barnas alderstrinn og bedre tilrettelagt
pedagogisk. Willie Hagen sluttet i 1971 og betjener nå Filadelfiamenigheten som
en av dens forstandere.
En
sekretær, som i mellomtiden hadde tjent sammen med to generalsekretærer i tiden
mellom 1939 og 1949, bør nevnes særskilt. Hun får stå som representant for de få
kvinner - fem i tallet - som har vært reisesekretærer for Norsk
Søndagsskoleunion, nemlig Liv Ranlo, De Frie
Evangeliske Forsamlinger. På en hjertelig og fengslende måte fikk hun barna til
å lytte når hun talte og fortalte på sin uforglemmelige måte for både store og
små. En verdifull medarbeider som vi skulle hatt flere av.
Vår
nåværende generalsekretær, Paul Iversen, De Frie Evangeliske Forsamlinger,
begynte i stillingen i 1971. Året etter ble Jostein Janøy, Pinsevennene, ansatt
som riksinstruktør, og i 1975 ble en tredje mann (også pinsevenn) ansatt som
reisesekretær, nemlig Aage Frantzen. Han har Vestlandet som hovedfelt. Disse tre
hadde alt erfaring fra virksomhet blant barn. Iversen hadde tjent som sekretær i
NSSU tidligere. Janøy hadde vært lærer i norsk skole, og Frantzen hadde vært i
tjeneste på kontoret og på feltet. Disse tre kom altså inn i Norsk
Søndagsskoleunions tjeneste akkurat da det var aktuelt med ny tenkning, nye
planer og nytt materiell. De kom derfor til å få store og krevende oppgaver, og
kom også til å bety mye for den linje som hovedstyret valgte og den utviklingen
vi nå er inne i.
Det
er dessverre ikke mulig å gi plass til omtale av alle som gjennom årene har vært
ansatt i Unionens tjeneste eller ha vært valgt inn i tillitsverv. Nærmere et
førtitall har hatt sekretærtjeneste og minst et sekstitall har vekslet om å være
medlemmer i hovedstyret og komiteer forøvrig. Det taler for at minst 100 har
vært direkte engasjert i samarbeidet for søndagsskolens sak gjennom disse 100
år.
Som alt nevnt var virksomheten fordelt på tre distrikt i den
første tiden: Vestenfjeldske, Østenfjeldske og Nordenfjeldske distrikt som de
het. Fra 1926, i en av de sterkeste vekst perioder, ble det adskillig flere
distrikt, og disse fikk navn etter byene Oslo, Drammen, Hamar, Bergen, Trondheim
og Tromsø - med en reisesekretær i hvert distrikt. Den tiden ble det også
opprettet brevskole med aktuelle kurs, og de nådde jo ut til mange flere enn
sekretærene kunne nå på sine reiser. Det vi kalte anskuelse undervisning har
også utviklet seg etter hvert. Sandkassen ble lenge brukt for småbarnsklassene.
Så fikk vi flanellograf som var et nytt og godt undervisningsmiddel og i det
siste har en fått materiell til arbeidsprogram for barna. «Talende dukker» og
selvfølgelig også lysbilder og film nyttes i undervisningen.
SAMARBEIDE OVER GRENSENE
Vi
har hele tiden hatt god støtte i samarbeidet over landegrensene. Først og fremst
gjelder det The ational Sunday School Union i England, som støttet vårt arbeid
økonomisk helt til 1929. Videre har vi deltatt i De nordiske Søndagsskolemøter
som avholdes hvert fjerde år. Det første ble holdt i Betel Baptistkirke i
Stockholm i 1880. Siden 1933 har vi i Norge hatt Norsk Søndagsskoleråd, der
statskirkelige og frikirkelige har felles forum for søndagsskolesaken. Gjennom
det hadde vi også samarbeide med World Council of Christian Education - en
verdensomspennende søndagsskoleorganisasjon. Men da WCCE ble integrert i
Kirkenes Verdensråd, fant Norsk Søndagsskoleråd det ikke aktuelt, da de fleste
medlemskirker som var med i vårt råd i Norge, ikke var medlemmer i KV.
SAMARBEIDET OSS IMELLOM
Etter å ha sett hvordan Norsk Søndagsskoleunion har utviklet seg er det vel også
aktuelt å si litt om hvordan samarbeidet ledes og drives. Unionens øverste
instans er landsmøtet. Det holdes hvert annet år. Alle samarbeidspartnere,
søndagsskoler, menigheter, samfunn og forbund, kan velge sine representanter til
landsmøtet. Det velger bl. a. hovedstyret som har 7 medlemmer og 3 varamedlemmer.
Det har så ansvaret for NSSU's virksomhet mellom landsmøtene. Hovedstyret
forvalter de midler som kommer inn gjennom året, har tilsyn med virksomheten,
ansetter nye medarbeidere og representerer saken utad. Regnskaper og rapporter
fra hovedstyret og sekretærene legges fram til behandling på landsmøtet.
Styremedlemmer velges for fire år - 3, henholdsvis 4, står på valg, enten nyvalg
eller gjenvalg. Viktige saker kunngjøres minst tre måneder før landsmøtet skal
holdes. Vi viser forøvrig til NSSU's statutter.
Norsk Søndagsskoleunion har også i det siste fått flere
samarbeidskomiteer på det lokale plan. Sekretærene samarbeider med dem om kurs
og de beste tilbud for undervisningen. Ekspedisjonen er utvidet og flere er
ansatt på kontoret. «Søndagsskolelæreren» befester sin stilling og er stadig
aktuell. «Sangbok for Søndagsskolen» er like aktuell, selv om nye, populære
sanger også er velkomne. «Tekstbok for Søndagsskolen», som vi i mange år hadde
god hjelp av, ble avløst av en ny tekstplan/kursplan med tidmessige og
pedagogiske opplegg. Sammen med dette materiell ble Bibelen selv den
selvfølgelige tekstbok for søndagsskolen. Rundt omkrng i våre søndagsskoler var
det en stor høytidsdag da Bibelen ble lagt i barnas hender på søndag skolen. Det
Norske Bibelselskap var imøtekommende med sine tilbud til søndagsskolene i den
anledning.
Unionens samarbeidspartnere gjennom årene har vært (nevnt i alfabetisk
rekkefølge): Det Norske Baptistsamfunn, De Frie Evangeliske Forsamlinger, Den
evangeliske Forsamling, Det Norske Misjonsforbund, Guds Menighet på Vegårshei,
Pinsebevegelsen og nå fra siste landsmøte også Metodistkirkens Ungdomsforbund.
Bare avbrutt av de ti årene vi hadde adresse til Grønlandsleiret 31, har Norsk
Søndagsskoleunion hatt et godt sentrum i Møllergaten 20, Oslo 1, og det er
adressen fortsatt.
Primært er det menighetene med sine søndagsskoler som utgjør Unionen. Vårt motto
er fortsatt: Barna for Kristus!
(Kilder: «Gjennom 50 år», J. M. S./G., Willie Hagen:
«Et 75 års minne, Det Norske Baptistsamfunn arkiv og Unionens arkiv.) l
redaksjonen: Knut J. Andersen.
Kampen om barna pågår!
AV JOSTEIN
JANØY
100
års innsats for søndagsskolemisjonen i orge har i disse dager blitt et stykke
søndagsskolehistorie som vi kan feire med stor glede og takknemlighet. VI takker
Gud for hver reisesekretær og hver søndagsskolelærer som trofast har tatt vare
på sin tjeneste for å vinne «Barna for Kristus»!
Men
kampen er ikke avsluttet! Den har tvert imot tilspisset seg ganske drastisk de
siste årene og vi trenger som aldri før å gjøre felles kristen front i
barneevangeliseringen.
Jeg
har gjennom mine fire reiseår i NSSU opplevd en spill levende organisasjon fra
innsiden og satt stor pris på den praktiske ekumenikk og samfunnssamarbeidet vi
har i vår felles tjeneste blant barna. Sammen er vi mange og sterke. Og skal vi
makte å få fram det beste søndagsskolemateriell og de beste hjelpemidler til
barnearbeidet, må vi i enda større grad samle alle gode krefter. Det er ennå et
langt stykke fram: NSSU trenger flere reisesekretærer som tar seg av
kursvirksomheten og menighetsbesøkene. Vi trenger flere fagmedarbeidere som kan
få fram hjelpemateriell innen sang og musikk barnehagesektoren, juniorarbeidet,
studievirksomheten og ikke minst undervisningsopplegg innen de ulike
alderstrinn. Dessuten vil vi i framtiden få større og større utfordringer når
det gjelder familiearbeidet og materiell for foreldresamlinger.
Utallige ganger har vi som arbeider i NSSU måttet skrinlegge gode og nødvendige
produksjoner eller andre tiltak på grunn av manglende økonomiske midler eller
underbemanning.
Men
til tross for hindringer og problemer, har vi opplevd stor inspirasjon og
velsignelse over arbeidet i NSSU som lover godt for framtiden.
Oppgavene er mange og viktige, og om bare hvert enkelt samfunn ser sitt
medansvar for å bygge ut NSSU for framtiden - tror jeg at NSSU i kommende 10-års
periode kan fordoble sin virksomhet til glede for menighetenes barnearbeid.
Jeg
tror også at tiden er inne til en felles samling omkring ett søndagsskoleblad
for våre kirkesamfunn der NSSU står som utgiver og der samfunnene står felles
ansvarlig for å sikre økonomien. Det vil kunne gi de beste betingelsene for et
enda bedre søndagsskoleblad med tanke på utgivelse hver søndag.
Min reisetjeneste og kursvirksomhet rundt om i landet har gitt
meg et klart inntrykk av at søndagsskolen i Norge er inne i en viktig
fornyelsesprosess når det gjelder søndagsskolens innhold. Det er særlig
Kursplanen som har skapt en undervisningskrise og ført til et stort behov for
kurser og studieringer. Og det har vært inspirerende og gripende å møte
barnearbeidere som ivrige har tatt imot de kurstilbud NSSU har gitt og ikke
minst vært villige til å forandre sin lederrolle for barnearbeidets skyld. Men
jeg er også smertelig klar over at et stort antall barnearbeidere ikke er blitt
nådd gjennom våre kurser de siste årene. Og hva skal vi gjøre med de mange
småstedene omkring i vårt land som på grunn av store sammenholdte grupper og få
barnearbeidere, ikke har maktet å gjøre seg bruk av det nye materiellet? Her
ligger store utfordringer å ta opp for NSSU i de kommende årene.
Og
sist, men ikke minst: Vi trenger hverandre! Jeg har møtt mange ensomme og slitne
barnearbeidere på mine reiser som er i ferd med å gi opp. Man går så trøtt i en
arbeidskrevende rutine og får liten inspirasjon og støtte utenfra. Her vet jeg
positivt at våre kurser og konferanser har betydd nytt mot og nye ideer for
mange Og som en hilsen til alle mine medarbeidere for søndagsskolen, vil jeg
sende ordet i Galaterne 6, 9: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. år
tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» - Og husk: Kampen om barna
pågår!
Jostein Janøy.
En hilsen og takk
AV ÅGE FRANTZEN
«Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, det vil vi ikke
dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans
styrke og de undergjerninger som han har gjort.» (Sal. 78,3-4).
Norsk Søndagsskoleunion har alltid stått som noe stort i min bevissthet. Helt
fra barnsben av ble vi kjent med «onkel Willie», Han var NSSU personlig for oss.
«Onkel Willie» var ikke bare et navn, men noe mer. Han representerte interessen
for oss små i samfunnet.
Som
gutt i søndagsskolen og sønn av en barnearbeider, som fikk «Søndagsskolelæreren»
i posten hver måned, ble min interesse vakt etter 10-12 års alderen ved
«Søndagsskolelæreren». Det var nok et gryende kall som begynte å gi seg utslag.
Selv om jeg ikke forsto alt i bladet, så var det likevel til inspirasjon for
meg. Senere gjennomgikk jeg brevkurs av Fridtjof Valton, som også ga meg mye.
Da
jeg høsten 1967 fikk begynne på NSSU's kontor i Grønlandsleiret, sto dette klart
for meg som Guds ledelse. Det var ikke vanskelig, etter opplevelser og tanker i
barneårene, å sette brikkene sammen.
Etter avtjent sivilarbeidstjeneste og en påfølgende periode som evangelist, kom
jeg igjen tilbake til NSSU - denne gang i Møllergt. 20.
Det
var meget interessant å følge den veldige utviklingen som har funnet sted på
flere fronter i de senere år. Øket salg, oppgang i produksjonen og ikke minst
interessen rundt i distriktene.
Vi
er takknemlige for de som har gått foran og gjort NSSU til hva den er i dag.
Ingen ting gjør seg selv, så det ligger mange 10-års slit bak den posisjon NSSU
har i våre menigheter i landet i dag.
Alle vet om NSSU. For kort tid siden besøkte jeg en menighet som ikke i manns
minne hadde hatt besøk fra NSSU, men alle visste hvem vi er og hva vi står for.
I
dette jubileumsåret vil jeg få bringe en hilsen til alle de menighetene,
spesielt på Vestlandet som jeg har besøkt. Takk for det dere gjør! Og så en takk
til mine medarbeidere i Unionen for godt fellesskap og samarbeid.
Med
fortsatt behov for og ønske om forbønn,
Åge Frantzen.
Men vi må videre!
AV PAUL lVERSEN
Norsk Søndagsskoleunions 100-års jubileum feires samtidig med at Den Evangeliske
Lutherske Frikirke, Norges storlosje av IOGT og Misjonsmenigheten Betlehem,
Oslo, kan feire samme antall år for sin virksomhet. Det forteller oss at Norge,
som for 100 år siden var et av de fattigste land i Europa, opplevde en åndelig
og kulturell oppvåkningstid.
Nye
ideer og åndsstrømninger brøt vei og skapte nye og bedre livsinnhold og
livsforhold blant menneskene.
Det
bærende fundament for NSSU's arbeid har hele tiden vært fellesskapstanken. Uten
økonomisk støtte fra England ville neppe arbeidet fått så god start, og om ikke
de ulike trossamfunn i fellesskap hadde båret byrdene videre, ville vi ikke
kunnet feire 100-års jubileum i år. Stor takk til dem som trofast har stått med
i givertjenesten gjennom årene!
Da
jeg for fem år siden kom tilbake til arbeidet i NSSU, var det nettopp i
erkjennelse av NSSU's store betydning for det frikirkelige barnearbeidet i vårt
land. Det vises klart av følgende: Ingen av de trossamfunn NSSU er et
fellesorgan for har eget tekstmateriell for søndagsskolen. Ingen av dem har
barnearbeidere som på heltid kan ofre seg for søndagsskolesaken. Og ingen av dem
har et organ som fanger opp og bærer videre nye ideer, introduserer nytt
hjelpemateriell, avholder kurser o. l. NSSU er faktisk alene på dette område, og
er derfor betrodd en viktig og stor oppgave i barnearbeidet.
Det
er med dyp takknemlighet jeg tenker på dem som gjennom årene har stått sentralt
i arbeidet for NSSU. De har ikke spart seg, og deres tjeneste har krevd store
personlige offer. Men kallet til gjerningen holdt dem oppe og ved Guds nåde og
hjelp holdt de ut. I dag kan vi glede oss over at arbeidet er i framgang og
vekst. Men vi må videre! Omkring 70 prosent av barna i dagens Norge går ikke på
søndagsskole. I drabantbyer, nye boligstrøk og mange småsteder mangler barna et
kristent tilbud som søndagsskole, barne- og juniormøter, 6-års klubber og
barnehager. Aldri har behovet for evangelisk forkynnelse for barn og unge vært
større enn nå. Vi kaller derfor til innsats fra samfunnenes sentrale ledelse,
forstandere og menighetsledere, søndagsskolelærere og alle troens folk. Sammen
vil vi forsette kampen for barnas frelse!
Ved
denne milepel vil jeg sende en hilsen til barnearbeiderne - kjente og ukjente -
og knytte den til 1. Kor. 15, 58: «Derfor, mine elskede brødre (og søstre), vær
faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at arbeidet ikke
er unyttig for Herren.»
Paul Iversen
Nye år for søndagsskolen
Vi
tror på søndagsskolen. Den vil fortsatt være menighetens utstrakte hånd for å
veilede norske barn til kristen tro.
Vårt lille festskrift utgis i takknemlighet for alle som gjennom disse 100 år
«underviste de unge om den vei de skulle vandre».
Den
unge slekt som vokser opp, i bygd og by, er en utfordring for kristne hjem i
landet. Barna må finne veien til Guds hus gjennom søndagsskolen.
Nye
år for søndagsskolen vil nok føre med seg at den også må fornyes igjen. Nye
metoder, nye midler, nye samværsformer og nye medarbeidere - men målet må være
det samme! Vi må arbeide for å nå det målet.
Hensikten med dette beskjedne skriftet er også å nå inn i hjemmene til flest
mulig. Vi ville nå både barn og foreldre med søndagsskolens innbydelse.
Nye
år for søndagsskolen, vil kanskje om ikke så lenge føre til at vi også i Norge
får en søndagsskole for hele familien. Menighetene som alt har det, har også
høstet rike frukter for Guds rike.
Igjen står vi foran en periode med økte muligheter. NSSU vil også få støtte av
offentlige midler til riksinstruktør, Vi får også mulighet for å ansette
bestyrer for ekspedisjonen. Sivilarbeidere er en god forsterkning i
ekspedisjonen, og det kontorpersonale vi har gjør en verdifull innsats på
deltid.
Forståelsen for Norsk Søndagsskoleunions oppgaver og innsats har
Økt, og med det har også menighetenes og søndagsskolenes bidrag økt. Men vi
nytter anledningen til å understreke at en i årene framover må få en mer
regelmessig økonomisk støtte også fra alle menighetene som står i samarbeid med
oss for denne store saken.
Alle våre frivillige medarbeidere i søndagsskolene rundt omkring i hele landet
og de ansatte arbeiderne, som strever hele året rundt for samme sak, fortjener
den store oppmuntring at medlemmer i alle menighetene står sammen med dem i bønn
og offer for saken.
Vi
hilser dere alle!
I HOVEDSTYRET FOR NORSK SØNDAGSSKOLEUNION
Knut J. Andersen, formann, Hans-Martin Larsen,
nestformann, Martin Frantzen, Arne Steen, Age Fintland, Kjell Ulitvedt, Birger
Løkken
Varamedlemmer: Kjell Bekkelund, May Berit Johansen,
Kari Haraldsen
Søndagsskolelærerne
Mange, både foreldre og for den saks skyld besteforeldre, som leser dette,
kjenner igjen noen av dem vi har omtalt i vår lille historikk. Men det er mange
vi kjente mye bedre, som det ikke er mulig å få plass til å omtale her. Vi
tenker på søndagsskolelærerne. Og da tenker vi på både kvinner og menn som
samlet barna omkring seg i klassen. Ganske sikkert er det mange som alt har sett
for seg en som de ble mere glad i under barneårene enn mange andre voksne de
lærte å kjenne da. Av den grunn fant de plassen sin og møtte regelmessig opp
hver søndag. De møtte også mange andre barn og fikk gode venner for livet blant
dem. De lærte mye av bibelhistorien som de etter hvert forsto mer og mer av. De
fikk grunnverdier for livet, og ennå toner søndagsskolens sanger i sjel og sinn.
Søndagsskolelæreren ble for dem alt dette personlig.
I
barneårene, da det å tilhøre er et så vesentlig behov, da det å oppleve at noen
bryr seg om en, at noen er glad i en og vil en bare det aller beste, fikk
søndagsskolelæreren en stor plass hos oss. Vi opplevde han eller henne som et
godt menneske. Vi kjente oss trygge og glade. VI sang denne gleden sammen, og
var alle med i bønnen til Gud.
Uten tvil fikk vi et bilde av læreren som var preget av ham søndagsskoletimen
alltid forsøkte å vise oss - Jesus. I vår barnlige oppfatning identifiserte vi
fortelleren med den personlige Frelseren som elsket oss, gav alt for oss og nå
kalte på oss. Ingen «preken» har grepet oss som søndagsskolelærerens. Det sto
også helt klart for oss at var det noen som ville oss det aller beste, så var
det han eller henne vi samlet oss om i klassen. Og i klassen fikk vi alltid høre
om Jesus.
Uten tvil var jo det motivet hos læreren også. Derfor hadde han sagt ja til
søndagsskolen. Derfor sa de ja til timer i forberedelse gjennom uken, og derfor
ga de en time ekstra av hviledagen. Helt frivillig holdt de skole for oss.
SØNDAGSSKOLETUREN
Når
det i alminnelighet ble slik at vi kom til å stå i et helt spesielt forhold til
søndagsskolelæreren vår, så var nok grunnen den at for ham eller henne var vi
ikke bare en klasse. Vi var guttene og jentene deres. Det forsto vi, og det
merket vi på mange måter. Hadde vi fødselsdag, så ble vi gratulert. Ble vi borte
fra klassen, så fikk vi et kort i posten eller vi fikk besøk i hjemmet. Var noen
av oss syke, var det helt sikkert med besøk. Og var det en gyldig grunn ellers
til at vi var fraværende i klassen, så fikk vi vår stjerne på kortet likevel.
Alt ble gjort til vårt beste, det visste vi.
Og
så turene da, med søndagsskolen, eller klasseturen med læreren!
Bare å nevne dem her kaller fram mange og rike minner. Vinter som sommer ble det
gjort noe ekstra for å holde oss sammen som klasse. På slike turer kom vi også
læreren mye nærmere og ble langt bedre kjent. Og vi ble enda mer overbeviste om
at alt ble gjort for oss i ekte kristen kjærlighet.
ER DET
SLIK l DAG?
Riktignok betyr ikke en søndagsskoletur så mye for barn i dag som den gjorde
tidligere. Familien har bil, de har lørdagsfri og reiser på tur så mye de vil -
så mye at det går utover søndagsskolen kanskje? Skal vi våge en bemerkning i den
forbindelse: Så mye at det går utover barna også? Barna som vokser opp i vårt
velferds- og utdannelsessamfunn behøver søndagsskolen med det spesielle den har
å gi. Også den gaven som en god søndagsskolelærer er til dem. En som vil deres
aller beste. En som bryr seg om dem, som er glad i dem, som virkelig har noe å
si dem - noe å gi dem.
Et
av de mange eksempler får dere her til slutt. Barna i familien var blitt voksne.
Men mor og far holdt fortsatt søndagsskole for mindre barn. De måtte kjøre lang
vei fra sitt eget hjem nå. Fabrikklokalet de fikk låne for å gi barna i strøket
et tilbud var «søndagsskolen» - og barna forsatte å komme. år en nærmer seg
pensjonsalderen og har fått egne barn fram i livet, fikk det vel være med andres
barn? Nei. De fortsatte med søndagsskolen. De kunne ikke svikte den.
En
flokk småpiker kom springende på fortauet i en vestlandsby. Søndagsskolebladet
fortalte hvor de hadde vært.
«Kan dere minneverset nå da?» spurte mannen som stanset dem. «Ka for et?» spurte
en av de minste og så opp. «Baptistens eller Frelsens eller Betanias?» Hun kunne
alle tre, og hun gikk på tre søndagsskoler! Det var under krigens år i vårt
land.
En
tredjedel av barna i alderen 4 til 12 år går på søndagsskole i Norge i dag. Det
er plass der både til flere barn og flere lærere. | 